Måker

Jeg har en gang erklært at jeg hater måker.

Og det står jeg for.

De skriker og unner ikke sin neste noe som helst. Hvis en måke får tak på et fiskehue eller en tarm eller noe annet svineri, og flyr av gårde med dette i nebbet, da kaster de andre måkene seg over henne og skal ha – skal ha, og resultatet blir at elendigheten detter i sjøen og synker, og ingen av dem får noe glede av griseriet. Kort sagt: Måker eier ikke samfunnsånd eller kjærlighet til sin neste. Det er grunn til å hate den slags vesener. Tenker jeg.
Noen ganger.

Men andre ganger tenker jeg: Måker oppfører seg som måker, fordi de er måker. De er født sånn og kan ikke noe for det.

Jeg tenker meg at hvis jeg en vår-dag seilte ut fjorden og oppdaget at det var noe som manglet. En lyd? En del av fjordens og verdens bilde? Og etter en tid hadde oppdaget at det var ingen måker, verken svevende over meg eller flytende på vannet. Da hadde jeg blitt forskrekket og tenkt: Hva har skjedd?
Hva betyr dette? Hvor mye mer er blitt borte, som jeg ikke har oppdaget ennå? Kort sagt: Jeg hater måker.

Men: Måker er, som det meste i naturen, en del av naturen.
En del av fjorden og kysten og havet og alt det jeg elsker.
Derfor elsker jeg måker.


Hvis du forstår hva jeg mener.


Odd Børretsen